Alice Munro

Alice Munro
Født		Alice Ann Laidlaw 10. juli 1931[1][2][3][4] Wingham[5][6][3]
Død		13. mai 2024[7] (92 år) Port Hope[8]
Beskjeftigelse		Skribent,[9][10] manusforfatter,[11] romanforfatter,[12] novelleforfatter,[12] journalist[12]
Utdannet ved		University of Western Ontario[13]
Ektefelle		James Munro (1951–1972) (avslutningsårsak: skilsmisse)[13] Gerald Fremlin (1976–2013) (avslutningsårsak: ektefelles død)
Nasjonalitet		Canada[5][2][14][15]
Morsmål		Engelsk
Språk		Engelsk[16][17][9][18]
Medlem av		American Academy of Arts and Sciences Royal Society of Literature
Utmerkelser		22 oppføringer Nobelprisen i litteratur (2013) (neste: Patrick Modiano, forrige: Mo Yan)[19] Trillium Book Award (1990)[20] Order of Ontario (1994) Den internasjonale Booker-prisen (2009)[21] Ridder av Ordre des Arts et des Lettres (2010) National Book Critics Circle Award (1998) (sjanger: fiksjon) Marian Engel Award (1986)[22] WH Smith Literary Award (1995) PEN/Malamud Award (1997) Rea Award for the Short Story (2001)[23] O.-Henry-prisen (2006) Commonwealth Writers' Prize Molson-prisen (1990) Governor General's Award for English-language fiction (1968) (for verk: Dance of the Happy Shades And Other Stories) Governor General's Award for English-language fiction (1986) (for verk: The Progress of Love) Governor General's Award for English-language fiction (1978) (for verk: Who Do You Think You Are?) O.-Henry-prisen (2008) Fellow of the Royal Society of Literature (2002)[13] Scotiabank Giller-prisen (2004) (for verk: Runaway) Scotiabank Giller-prisen (1998) (for verk: The Love of a Good Woman) Atwood Gibson Writers' Trust Fiction Prize (2004) (for verk: Runaway) Lorne Pierce Medal (1993)
Sjanger		Novelle
Debuterte		1950
Aktive år		1950–2024
Viktige verk		Too Much Happiness, Dear Life, Something I've Been Meaning to Tell You
Påvirket av		John Updike
IMDb		IMDb
Alice Munro på Commons

Alice Ann Munro (1931–2024) var en canadisk novelleforfatter, og regnet som en av de fremste forfatterne i verden i denne sjangeren. Fortellingene hennes dreier seg om mellommenneskelige forhold sett i et hverdagslig perspektiv. Selv om de fleste av hennes fortellinger utspiller seg i sørvestre Ontario, har hun et internasjonalt ry som novellist. De lett tilgjengelige og gripende fortellingene hennes gransker komplekse menneskelige sider på en tilsynelatende uanstrengt måte.^[24]

Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 2013.

Alice Munro ble født i byen Wingham i Ontario som datter av gårdbrukeren Robert Eric Laidlaw og læreren Anne Clarke Laidlaw. Familien drev med oppdrett av fjørfe og sølvrev.

Hun beskrev seg selv som en rar jentunge som aldri brydde seg om å sykle eller gå på rulleskøyter. Hun hadde knapt venner, men skrev i stedet og planla som 11-åring en lengre historisk roman. Foreldrene hadde små midler, og hun kranglet ofte voldsomt med sin mor, som døde av Parkinsons sykdom da Munro var tenåring.^[25] I 1949 begynte hun å studere engelsk ved University of Western Ontario. I 1950 – mens hun fortsatt var student – ga hun ut sin første novelle, The Dimensions of a Shadow. I studietiden arbeidet hun ellers som servitør, tobakksplukker og bibliotekar. I 1951 sluttet hun på universitetet og giftet seg med James Munro. Ekteparet bosatte seg i Vancouver i Britisk Columbia. De fikk tre døtre, Sheila i 1953, Jenny i 1957, og Andrea i 1966. I 1963 hadde de flyttet til Victoria og startet firmaet Munro Books.

Alice Munros første novellesamling, Dance of the Happy Shades, utkom i 1968 og ble godt mottatt. Det samme året ble hun tildelt Governor General's Award for Fiction, den mest prestisjefylte litterære prisen i Canada. I 1971 ga hun ut Lives of Girls and Women, en samling sammenvevde fortellinger, utgitt som en roman.

James Munro var en krevende mann med hissig lynne. Han likte at hans kone hadde en kunstnerisk åre, men bare til et visst punkt.^[26] I 1972 skilte paret seg (men Alice beholdt James' etternavn).

I 1976 giftet hun seg med geografen Gerald Fremlin. Paret bosatte seg på en gård utenfor Clinton i Ontario. Det var her hennes yngste datter, ni år gamle Andrea, kom på besøk til sin mor og nye stefar samme sommeren; hun bodde ellers sammen med sin far James, stemoren Carole og stebroren Andrew. En natt da Alice var borte, krøp Gerald Fremlin opp i sengen til sin sovende stedatter og misbrukte henne seksuelt. Hun utviklet en invalidiserende migrene som kom til å plage henne resten av livet. Da Andrea fortalte sin mor om misbruket i 1992, vendte Alice Munro henne ryggen, og tok parti for sin mann som hun valgte å bo sammen med til hans død i 2013.^[27]

Litteraturprofessoren Tracy Ware^[28] minnes Munros novelle «Vandals», trykket i The New Yorker i 1993, året etter at datteren hadde fortalt Munro om misbruket. I novellen oppdager en kvinne at mannen hennes misbruker barn i nabolaget, men velger å ikke gjøre noe med saken. Ingen regnet da novellen som selvbiografisk, men Ware gjetter på at det var den. «Vandals» inngår i Munros novellesamling Open Secrets fra 1994.^[29] «Utgangspunktet for Munros mesterlige novellekunst er utvilsomt en forståelse av mennesket som grunnleggende ensomt og for seg selv gåtefullt. Og ingenting er så fremmed som et annet menneske, for eksempel ektefellen.»^[30]

I 1978 ble Munros novellesamling Who Do You Think You Are? utgitt; i USA fikk den for øvrig tittelen The Beggar Maid: Stories of Flor and Rose. For denne boken vant Munro Governor General's Literary Award for andre gang. Fra 1979 til 1982 reiste hun rundt i Australia, Kina og Skandinavia. Gjennom 1980- og 1990-tallet gav Munro ut en novellesamling omkring hvert fjerde år. Disse ble stadig bedre mottatt, og Munro mottok både nasjonale og internasjonale utmerkelser for forfatterskapet sitt. Hennes noveller er publisert i anerkjente publikasjoner som The New Yorker, Atlantic Monthly, tidsskrifter som Grander Street og Mademoiselle, samt i The Paris Review.

I 1997 ba Munro sin eldste datter Sheila om å skrive en biografi om sin mor. Sheila var da 42 år og selv mor til to, uten egne forfatterambisjoner og lite henrykt over et slikt oppdrag. Et halvt år senere besluttet hun likevel å si ja, men ikke til å skrive en biografi; i stedet ville hun skrive om sin oppvekst som Alice Munros datter, hun selv og lillesøsteren Jenny som satt på stuegulvet og så fjernsyn, mens moren Alice satt bak dem og leste en bok, i samme rommet, men i sin egen verden. Faren deres var fraværende på sin måte, men gikk inn for sin rolle som stolt og engasjert familiefar. Alice gjorde riktignok det arbeidet som forventes av en husmor, men det var aldri tvil om at det hun egentlig ønsket å gjøre, var å sitte og skrive ved det lille bordet i et hjørne av soverommet. Hennes holdning var som hos «den unge moren i [Alice Munros novelle] «Miles City Montana»^[31] som ser seg selv som en udeltagende tilskuer.» Hele livet hadde Sheila sett sin families historie utspilt på papir, fra foreldrenes motsetningsfylte samliv til den ferien da fire år gamle Jenny nesten druknet i hotellets svømmebasseng. Nå ble morens versjon utfordret av datterens opplevelse av begivenhetene. Selv oppsummerer Sheila sin holdning til moren: «Hun er gullstandarden som alt annet måles opp mot...Og jeg kan forstå hvorfor. Jeg er ikke uenig. Det er bare det at dette gjør henne til et ikon, og jeg tror ikke noen ønsker at moren deres...skal bli et ikon. Hva er det å foreta seg med et ikon annet enn å tilbe det, eller ignorere det, eller knuse det i stumper og stykker?»^[32]

I 2002 utga Sheila denne erindringsboken, med tittelen Lives of Mothers and Daughters: Growing Up With Alice Munro, uten å nevne «familiehemmeligheten», at hennes yngste søster Andrea ble misbrukt av stefaren deres. I 2005 ble Fremlin siktet for voldtekt og dømt uten rettssak etter å ha erklært seg skyldig. Han slapp unna med to års prøvetid, da hans høye alder hindret noen fare for gjentakelse.^[33] Helt til juli 2024 var det forbudt å offentliggjøre dommen.^[34] Det er imidlertid klart at historien var kjent både i pressen og forfatterkretser. Noen uker etter sin mors død gikk Andrea Skinner offentlig ut, og fortalte at da hun fortalte sin mor om misbruket i 1992, reagerte moren «som om han hadde vært henne utro». I 2002 da Skinner ble gravid, brøt hun sin kontakt med moren, og i 2004 anmeldte hun stefaren etter at hennes mor hadde hyllet sin mann offentlig i et intervju. Skinner besluttet at også hennes historie hører med i morens ettermæle.^[35]

I 2009 ble Munro tildelt Man Booker International Prize,^[36] og i 2013 mottok hun sin nobelpris, med begrunnelsen «vår tids mester i novellekunst», het det.^[37]

I 2014 trakk 84 år gamle James Munroe seg fra Munro Books og overlot driften til flere mangeårig ansatte.^[38]

Hennes langnovelle The Bear Came Over The Mountain ble filmatisert av regissøren Sarah Polley med Julie Christie i en av rollene. Filmen fikk tittelen Away From Her og ble nominert til to Oscar i 2006.^[39]

Mange av Munros fortellinger finner sted i Huron County i Ontario. Dette sterke regionale ståstedet er ett av hennes kjennetegn. Mange sammenlikner Munros småbyfortellinger med fortellingene til amerikanske sørstatsforfattere. Som i forfatterskapet til William Faulkner og Flannery O'Connor står personene hennes ofte overfor dypt rotfestede vaner og tradisjoner. Munros personer reagerer likevel mindre sterkt på dette enn motstykkene deres fra de amerikanske sørstatene. Særlig de mannlige personene hennes kan sies å være gjenkjennelige hverdagsmennesker, mens hennes kvinnelige karakterer er mer sammensatte. Mange av Munros arbeider er eksempler på den litterære sjangeren kalt Southern Ontario Gothic^[40] som også Margaret Atwood tilhører.^[41] Munro settes ofte i klasse med noen av verdenslitteraturens største novellister; eksempelvis har den amerikanske forfatteren Cynthia Ozick kalt Munro for «vår tids Tsjekov».^[42]

Et hyppig tema i arbeidene hennes - særlig i tidlige arbeider - har vært kvinners problemer når de vokser opp og skal komme overens med familiens og det lille hjemstedets forventninger. I senere arbeid som i Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage (2001) og i Runaway (2004) har hun flyttet fokus til byrdene som tynger midaldrende mennesker, enslige kvinner og de eldre. Det er et kjennetegn for arbeidene hennes at personene hun skriver om, har en opplevelse eller åpenbaring som belyser og gir mening til en hendelse.

Munros knappe, klare språk og mestring av detaljer tilfører diktningen en presisjon som ellers er typisk for lyrikk.^[43] Munros prosa avslører livet paradokser: «ironisk og seriøst på samme tid», «slagord som «fromhet» og «ære» sett opp mot brennende intoleranse», «spesiell, men ubrukelig kunnskap», «den dårlige smaken, hjerteløsheten, og gleden over at den er der». Fortellerstilen hennes setter det fantastiske ved siden av det ordinære, og disse to sidene støtter hverandre på en måte som enkelt og liketil skaper liv.

I Canada mottok Munro tre ganger utmerkelsen Governor General's Awards for English-language Fiction (det meste for noen forfatter), to ganger Giller-prisen, og ellers Trillium Book Award og Canadian Booksellers Award. Internasjonalt har hun vunnet WH Smith Literary Award i Storbritannia, National Book Critics Circle Award og O. Henry Award for sin vedvarende kvalitet i novellekunsten i USA, ellers PEN/Malamud Award for ypperlig novelleskriving, Rea Award for the Short story og Libris Award. Hun mottok også Canada-Australia Literary Prize og Commonwealth Writers Prize for regionen Canada og Karibia.

I 1986 fikk Alice Munro utmerkelsen Marian Engel Award for forfatterskapet sitt. I 1993 ble hun hedret med Royal Society of Canadas Lorne Pierce-medalje, og i 1992 utnevnt til utenlandsk æresmedlem i American Academy of Arts and Letters.

Munro mottok Scotiabank Giller Prize i 2004 for novellesamlinga Runaway. Det var andre gangene hun fikk denne prisen, den første fikk hun i 1998 for The Love of a Good Woman. The Love of a Good Woman ble også utvalgt som kandidat i Canadian Broadcasting Corporation (Det kanadiske kringkastingsselskapet) sin 2004-utgaver av Canada Reads (et radio- og fjernsynsprogram i CBS, Battle of the Books), hvor samlingen ble «forsvart» av operasangeren Measha Brueggergosman.

Munro mottok Medal of Honor for Literature fra U.S. National Arts Club i februar 2005. Prisen er en årlig utmerkelse til et samlet ypperlig forfatterskap, og ble gitt til Munro ved en seremoni i New York, ledet av forfatteren Russell Banks med bidrag av den forrige vinneren, Margaret Atwood og forfatteren Michael Cunningham.^[44]

• Hoy, H. (1980): «'Dull, Simple, Amazing and Unfathomable': Paradox and Double Vision In Alice Munro's Fiction» i: Studies in Canadian Literature/Études en littérature canadienne (SCL/ÉLC), Volume 5.1.
• Thacker, R. (1998): Review of Some other reality: Alice Munro's Something I've been Meaning to Tell You ved Louis K. MacKendrick. Journal of Canadian Studies, Sumaren 1998.
• Thacker, R. (2005): Alice Munro: Writing Her Lives: A Biography. Toronto: McClelland & Stewart.

• (en) Alice Munro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Alice Munro på Internet Movie Database
• (en) Alice Munro hos The Movie Database
• (en) Alice Munro på Discogs
• (en) Alice Munro på MusicBrainz
• (en) A Quiet Genius, omtale av Mona Simpson (2001) The Atlantic Online.
• (en) Review of Munro's short stories
• (en) Alice Munro, biografi tilpasset fra nettstedet Meyer Literature.
• (en) Paula Todd's Studio 2 interview, «Bokstavelig snakker med Alice Munro» TV Ontario, 5. april 2006 (høyhastighetslenke) (versjon i lav hastighet)
• (en) TV Ontario's archive of Munro materials
• (en) Novelle «Dimension» hos The New Yorker
• (en) Intervju med Alice Munro Arkivert 18. mai 2008 hos Wayback Machine., Virginia Quartely Review ved Lisa Dickler Awano
• (en) «Appreciations of Alice Munro» Arkivert 23. april 2008 hos Wayback Machine.. Virginia Quarterly Review 82.3 (Sommer 2006): 91-107. Lisa Dickler Awano intervjuer flere forfattere (Margaret Atwood, Russell Banks, Michael Cunningham, Charles McGrath, Daniel Menaker og andre).
• (no) Digitaliserte bøker av Munro hos Nasjonalbiblioteket.

• v
• d
• r

Vinnere av nobelprisen 2013

Kjemi

Martin Karplus, Michael Levitt og Arieh Warshel

Litteratur

Alice Munro (Canada)

Fred

Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen

Fysikk

François Englert (Belgia) og Peter Higgs (Storbritannia)

Fysiologi eller medisin

James E. Rothman (USA), Randy W. Schekman (USA) og Thomas Südhof (USA og Tyskland)

Økonomisk vitenskap

Eugene Fama (USA), Lars Peter Hansen (USA) og Robert Shiller (USA)