Jules-Géraud Saliège

Jules-Géraud Saliège
FødtJules Gérard Saliège
24. feb. 1870[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Mauriac
Død5. nov. 1956[1][2][5]Rediger på Wikidata (86 år)
Toulouse
BeskjeftigelseKatolsk prest (1895–), katolsk biskop (1926–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Archbishop of Toulouse
  • kardinal (1946–)
  • biskop (1925–)
  • katolsk erkebiskop (1928–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike
GravlagtToulouse Cathedral
UtmerkelserMedlem av Frigjøringsordenen
Offiser av Æreslegionen
Rettskaffen blant nasjonene (1969) (statsborgerskap: Frankrike)[2]
Våpenskjold
Jules-Géraud Salièges våpenskjold
Jules-Géraud Saliège på Commons
Frankrike med dets katolske kirkeprovinser og bispedømmer pr 2002.

Jules-Géraud Saliège (1870–1956) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Toulouse 1928–1956. Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII.

Liv og virke

Bakgrunn

Jules Saliège studerte katolsk teologi ved St. Sulpice-seminaret i Paris og ble presteviet den 21. september 1895. Han var deretter medlem av lærerstaben ved Pleaux gutteseminar frem til 1903. Fra 1903 til 1925 var han som foreleser ved seminaret i Saint-Flour, som han ledet som rektor fra 1907. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som militærprest. Den 31. mars 1918 ble han utnevnt til æresgeneralvikar.

Biskop av Gap

Den 6. oktober 1925 utnevnte pave Pius XI ham til biskop av Gap. Han ble ordinert til biskop den 6. januar 1926 av Paul-Augustin Lecœur, biskop av Saint-Flour; Medkonsekratorer var Benjamin Roland-Gosselin, hjelpebiskop i erkebispedømmet Paris, og Hippolyte de La Celle, biskop av Nancy.

Erkebiskop av Toulouse

Tre år senere, den 17. desember 1928, ble Saliège erkebiskop av Toulouse. Saliège sto opp for jødene i motstanden mot Adolf Hitler og tenkte økumenisk åpent. Saliège var en av de første som formulerte at action catholique ikke skulle være en sosialgruppe, men skulle artikuleres over hele samfunnets spektrum.

Han fordømte antisemittisme ganske tidlig. Allerede 12. april 1933, kort tid etter at Hitler kom til makt som Tysklands kansler i januar, talte han på et møte på Théâtre du Capitole til forsvar for jøder truet av nazismens fremvekst: «Ikke bare føler jeg meg selv truffet av slagene som faller mot de forfulgte, men mine grøssninger er desto mer smertefulle fordi det som blir rammet, vanaktet og tilsidesatt ikke er et forvirret ideal, en kald og abstrakt idé, men dette er et levende, personlig vesen, hvis pust har gått gjennom og bærer hele Israels historie: Jehova, han som jeg kaller den gode Gud, den Rettferdige par excellence. […] Hvordan kan du forvente at jeg ikke skal føle meg knyttet til Israel som grenen til stammen som bar den! […] » Han støttet superior for Det katolske institutt i Toulouse Bruno de Solages initiativer for å hjelpe spanske flyktninger. Han ble informert om utviklingen i Tyskland av fader René de Naurois.

I 1936 begynte sykdom å alvorlig hindre ham i å tale offentlig. I juni 1937 dukket en kort anonym artikkel med tittelen «Menus propos» opp for første gang i «Semaine catholique de Toulouse». Veldig raskt ble dey kjent at Jules Saliège var forfatteren. Skrevet med en elegant og skarp penn, skulle disse Meny-kommentarene dukke opp hver uke i ti år og vil nærme seg med en ekstraordinær fri og frank tone, om de mest varierte emner og aktuelle saker. De skulle senere bli utgitt på nytt i syv tematiske notatbøker i 1947 (Éditions l’Équipe, Toulouse). Vi finner der uttrykt i alle dens fasetter dybden og originaliteten i hans personlighet.

Den 19. februar 1939, sammen med sin venn Bruno de Solages, rektor ved Det katolske institutt i Toulouse, gjenkalte han bestemt at kirken fordømmer rasisme, og viste også til pave Pius XI ord fra 1937 i encyklikaen Mit brennender Sorge om at den er fundamentalt i motsstrid mot evangeliets lære.

Andre verdenskrig - Vichy-regimet - holocaust

Toulouse-regionen var et viktig senter for flyktninger under utvandringen i 1940 (Léon Blum ble arrestert der).

Kirken bidro til innsatsen for å ta imot sivile, og erkebiskopen mottok marskalk Pétain i Toulouse i 1940, og fant det klokt å bekrefte sin respekt for Vichy-regimet.

Fra mars 1941 engasjerte Jules Saliège seg for å hjelpe de internerte (for det meste utlendinger) i Noé- og Récébédou-leirene og uttrykte sin støtte i et brev til rabbiner Moïse Cassorla etter angrepene mot synagoger i Paris den påfølgende 1. oktober.

Han ble identifisert i London som en av erkebiskopene som motsatte seg tyskerne og kollaborasjonistene, og som mottok gaullistiske utsendinger (som Michel Debré) og et brev fra general Charles de Gaulle som bad ham, som fra andre prelater, om en gest som viste en viss feiljustering av kirken med myndighetene i kollaborerende Frankrike. I midten av august 1942 introduserte fader Henri de Lubac, fader Alexandre Glasberg og fader Pierre Chaillet ham for advokaten og motstandskjemperen Charles Lederman, den gang aktiv i Union des Juifs pour la résistance et l'entraide (UJRE) om overbeviste ham om sannheten om leirene og om utryddelsen av jøder.[6][7]

Da tyskerne gikk til okkupasjon av den sørlige sonen (Operation Anton) anbefalte nuntius Valerio Valeri i den sørlige sone om ikke å ikke tolerere antisemittiske forfølgelser.[8]

Med den frie presse bragt til taushet i Vichy-Frankrike, henvendte Charles Lederman seg til Saliège, og bad ham varsle opinionen om hva som ble gjort mot jødene. Han fortalte erkebiskop Saliège om de pågående arrestasjonene, kidnappingene og deportasjonene.

Graver og minnesmerke i den tidligere leiren Noé

Erkebiskop Saliège utsendte et hyrdebrev til prestene i sitt erkebispedømme for opplesning fra prekestolene søndagen etter, den 23. august. Han leste det personlig i sin katedral. Den 22. juli 1942 hadde forsamlingen av katolske erkebiskoper og kardinaler i den tyskokkuperte sone allerede sendt et protestbrev til Philippe Pétain der de kritiserte jødedeportasjonene som umenneskelige og uakseptable.)

Til tross for store anstrengelser fra Vichy-regimets kadrer for å forhindre opplesing av hyrdebrevet, leste mange[9] prester det. Saliège kritiserte deportasjonen av jøder som et massivt brudd på kristne og franske verdier: Jøder var likesom alle andre mennesker de kristnes brødre og søstre. Hyrdebrevet ble en politisk sak da Vatikanradioen og BBC fremførte det ord for ord flere ganger rundt om i verden. For første gang ble Vichy-regimet avslørt internasjonalt som en villig samarbeidspartner med tyskerne og deres jødeforfølgelse.

«Brødre! Det er kristen moral og en menneskelig etikk som pålegger plikter og anerkjenner rettigheter. Både plikter og rettigheter er del av vårt menneskeverd.
Gud gav oss begge. Vi kan skade dem. Men ingen dødssynd kan fjerne dem fra verden. Å behandle barn og kvinner, fedre og mødre som en kvegflokker, skille familier og deportere dem til et fremmed land - dette er triste syn vi måt være vitne til i denne tid.
Hvorfor eksisterer ikke kirkens rett til å gi asyl lenger? Hvorfor er vi så maktesløse og hjelpeløse? ... I vårt eget bispedømme, i leirene Noé og Récébédou, har virkelig grusomme scener utspilt seg.[10]
Jøder er mennesker: menn og kvinner. Utlendinger er mennesker: menn og kvinner. Det er like kriminelt å bruke vold mot disse mennene og kvinnene, mot disse fedrene og mødrene og deres familier, som mot alle andre. De er også medlemmer av menneskeheten, de er også våre brødre som så mange andre. En kristen må ikke glemme dette.
Frankrike, vårt elskede land, Frankrike, kjent for alle dine barn for din tradisjon med ærbødighet for livet, ridderlige, edle Frankrike - Jeg stoler på deg og jeg tror ikke du er ansvarlig for disse grusomhetene.
Med kjærlig hengivenhet: Jules-Géraud Saliège, erkebiskop av Toulouse»[11]

Andre biskoper - Monseigneur Pierre-Marie Théas, biskop av Montauban, Monseigneur Jean Delay, biskop av Marseille, kardinal Pierre-Marie Gerlier, erkebiskop av Lyon, Monseigneur Edmond Vansteenberghe av Bayonne og Monseigneur Jean Moussaron, erkebiskop av Albi - fordømte også massearrestasjonene fra prekestolen og gjennom spredning av teksten gjennom menighetene, til trass for Vichy-regimet.[12] Biskopenes protest blir av flere historikere sett på som et vendepunkt fra den tidligere mer passive respons fra den katolske kirke i Frankrike.[13]

Kardinal

Pave Pius XII eleverte erkebiskop Jules Saliège til kardinal den 18. februar 1946, med titulærkirken Santa Pudenziana.

Død

Kardinal Jules Saliège døde den 5. november 1956. Han fant sitt siste hvilested i katedralen i Toulouse. Ved siden av katedralen, på torget oppkalt etter ham, ble det reist et monument over den kjente erkebiskopen, der det gjengis gjengir hans berømte hyrdebrev fra 1942.

Verker

  • Cardinal Saliège: Ecrits spirituels, textes recueillis et présentés par Gabriel-Marie Garrone, Paris, Bernard Grasset, 1960.
  • Cardinal Jules Saliège: Menus propos, préface de Pierre Escudé, Paris-Orbey, Éditions Arfuyen, 2010.
  • Cardinal Jules Saliège: Témoignages (1939-1944), Paris, Éditions Témoignage Chrétien, 182
  • Un évêque français sous l'occupation, extraits des messages de Jules Saliège, archevêque de Toulouse, Éd. ouvrières, Paris, 1945.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur

  • Jean Guitton: Le Cardinal Saliège. Paris 1957.
  • Jean-Louis Clément: Monsigneur Saliège: Archevêque de Toulouse 1929–1956. Paris 1994
  • Le Cardinal Saliège, archevêque de Toulouse, 1878-1956 / Louis Vié / Toulouse : la « Semaine catholique », 1956.
  • Yves Belaubre: La Protestation, 23 août 1942, Éd. Nicolas Eybalin, 2012.
  • Maurice Lugassy, Enguerrand Serrurier (dir.), Les hérauts de la Résistance catholique. Quatre-vingts ans après la Lettre de Mgr Saliège, Paris, Cerf, 2024, 440 p.
  • Henri de Lubac, Résistance chrétienne à l’antisémitisme, Fayard, 1988.
  • Mal:Ouvrage.

Referanser

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c The Righteous Among the Nations Database[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Jules-Géraud Saliege, CTHS person-ID 100725, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, oppført som Jules Saliège, GeneaStar person-ID saliegej[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www2.fiu.edu[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «La rencontre Charles Lederman-Mgr Saliège », L'Humanité, 3. august 1994.
  7. ^ David Diamant, 250 combattants de la Résistance témoignent, éditions L'Harmattan, 1991 ISBN 9782296212282, p.364-365.
  8. ^ Sylvie Bernay: L'Église de France face à la persécution des Juifs (1940-44), CNRS/Éditions Perrin, 1998.
  9. ^ i følge Hallie, s. 195; Seibel skriver imidlertid flertallet av prestene
  10. ^ I nanuskriptet stod det Dans notre diocèse, des scènes d’épouvante ont eu lieu dans les camps de Noé et de Récébédou. Etter påtrykk fra prefekt Gabriel Chéneaux de Leyritz (1899–1973) endret han d’épouvante til émouvantes, og horreurs til erreurs (Belegg)
  11. ^ Etter Philip Hallie: «Daß nicht unschuldig Blut vergossen werde...» Die Geschichte des Dorfes Le Chambon und wie dort Gutes geschah. Neukirchener Verlagsgesellschaft 3. Aufl. 1990, ISBN 3-7887-0722-4, s. 195. Vie engelsk og tysk oversettelse
  12. ^ http://www.yadvashem.org/odot_pdf/Microsoft%20Word%20-%20686.pdf
  13. ^ Martin Gilbert; The Righteous - The Unsung Heroes of the Holocaust; Doubleday; 2002; ISBN 0385 60100X; s.230
  14. ^ www.catholic-hierarchy.org saliege, lest 21. februar 2022

Eksterne lenker

  • Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church
  • Jules-Géraud Saliège Arkivert 7. august 2018 hos Wayback Machine. - Yad Vashem (en)
Oppslagsverk/autoritetsdata
Prabook · Catholic-Hierarchy · VIAF · GND · LCCN · ISNI · BNF · BNF (data) · SUDOC · NLA · NKC · ICCU