Meded

Meded var i middelaldersk rett en form for ed hvor en av partene i en sak kunne forhøye en påstands troverdighed ved å la en eller flere andre avlegge ed sammen med ham.

Mededen var en viktig del av både sivil- og straffeprosessen store deler av Europa i middelalderen. Etter hvert som romerretten og kanonisk rett fikk større betydning, ble imidlertid mededen fortrengt. I stedet ble det lagt større vekt på vitnene i saken.

Mededen er kjent helt fra de eldste skrevne norske lovene, og ble brukt både i sivile og kriminelle saker. Antallet mededsmenn varierte og var avhengig av sakens viktighet. Det kunne være 1 (tveggja manna eiðr), 2 (lýrittareiðr), 5 (séttareiðr) eller 11 (tylftareiðr). Eden hadde også forskjellige navn etter hensikten den ble brukt i.

Mededen var i bruk i norsk rett helt til slutten av 1600-tallet, da den ble avskaffet ved Christian Vs norske lov.

En ed som ble sverget for å benekte en anklage (frifinnelsesed) ble kalt duleiðr eller dulr, senere døl. Mededsmennene ble kalt dølsmenn.

• Lars Hamre: Seksjonen «Norge» under «Edgärdsman», i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. Oslo: Gyldendal. 1958. 
• «Døl», i Norsk historisk leksikon, 2. utgave (2004)