Saltutvinning er utvinning av salt som kommer fra to hovedkilder, enten fra saltgruver ved bryting av steinsalt (halitt) fra saltleier eller fra inndamping av sjøvann (havsalter).

Salt, også referert til som bordsalt med dens kjemiske formel NaCl (natriumklorid), er en ionisk forbindelse laget av natrium- og kloridioner. Tilgjengeligheten av salt har gjennom historien vært viktig for sivilisasjonen.

Salts evne til å konservere mat var en grunnleggende bidragsyter til utviklingen av sivilisasjonen. Det bidro til å eliminere avhengigheten av sesongmessig tilgjengelighet av mat, og gjorde det mulig å transportere mat over store avstander. Imidlertid var salt ofte vanskelig å få tak i, så det var en høyt verdsatt handelsvare, og ble ansett som en form for valuta av mange samfunn, inkludert Roma. I følge Plinius den eldre ble romerske soldater betalt i salt. Ordet ”salary” for lønn på engelsk, skriver seg fra den romerske saltskatten, ”salarium”.^[1][2]

Tidlig neolittisk saltproduksjon, som dateres til ca. 6000 f.Kr., har blitt identifisert ved en utgraving i Poiana Slatinei-Lunca, Romania. Solnitsata, den eldste kjente byen i Europa, ble bygget rundt et saltproduksjonsanlegg. Byen ligger i dagens Bulgaria.^[3][4]

Salt ble utvunnet fra saltlake-kilder i det som nå er Sachsen-Anhalt i Tyskland allerede i yngre steinalder og bronsealder. De første tyske saltgruve-byene var Bad Nauheim siden 696 og Soest også siden 700-tallet, Halle (Saale) siden 806, Werl siden 850, Lüneburg siden 956, Einbeck også siden 900-tallet og Schwäbisch Hall siden 1037. Også andre steder i Europa som i Transilvania og i Polen var det saltgruver, saltgruven i Wieliczka er fra 1200-tallet (produksjon av bordsalt foregikk kontinuerlig her frem til 1996), gruvene står på UNESCOS liste over verdens kulturarv. Hallein saltgruvene i Østerrike er fra helt tilbake til de keltiske stammenes tid for over 2600 år siden og i Slănic gruva i Romania er det brutt salt helt siden romertiden. I Storbritannia finnes underjordiske forekomster flere steder som i Cheshire og rundt Droitwich.

I USA og Canada finnes store underjordiske områder fra Appalachia gjennom deler av Ontario og under store deler av Michigan. Andre forekomster er i Texas, Ohio, Kansas, New Mexico, Nova Scotia og Saskatchewan.

Noen steder er steinsaltet så forurenset av leire, gips og liknende at det ikke kan brytes direkte. Isteden hugger en ut et kammer som så blir fylt med vann. Saltløsningen som oppstår i vannet blir så kokt inn. Slike saltleier finnes i Dürnberg-gruvene ved Hallein sør for Salzburg i Østerrike og er i dag en stor turistattraksjon.

Mange tysk-østerrikske navn med forstavinga Salz- eller Sol- (for eksempel Salzkammergut og Solbad i Østerrike) minner om den gamle saltutvinningen. I Storbritannia betyr suffikset "-wich" i et stedsnavn noen ganger at det en gang var en saltkilde, som i Northwich og Droitwich. I Ungarn er det navn med Só (salt).

Salt utvinnes også fra saltsletter og saltsjøer. Salar de Uyuni i Bolivia er verdens største saltslette, her og på de fleste andre saltslettene er eller har det vært saltproduksjon. Andre saltsletter med produksjon er Salar de Atacama i Chile, Salar de Arizaro i Argentina, Etosha sletten i Namibia for å nevne noen. Ved breddene av Tuzsjøen i Tyrkia er det en rekke steder hvor det drives saltproduksjon. Andre steder er Store Saltsjø i USA, Urmiasjøen i Iran og Eyresjøen i Australia. Ved Slovjansk i Ukraina ligger flere saltsjøer så byen ble en stor saltprodusent og på 1500-tallet var dette hovednæringen i området. Også i Afrika er det saltproduksjon som i Etiopia som ved Lake Karum. I Spania ligger saltdalen i Añana hvor det salte vannet kommer ut fra fire kilder som ligger øverst i dalen, som deretter ledes til mange dammer og lar det fordampe. Det eldste beviset på saltutvinning i dalen stammer fra yngre steinalder.^[2]

Saltet er også siden oldtida blitt utvunnet fra sjøvann, som blir stengt inne i store, grunne basseng, hvor det benyttes solfordampning. Dette fungerer best i solrike, varme land, og heller dårlig i nordligere land. En annen måte er ved å bruke en eller annen oppvarmingskilde, saltkokeri.^[5][6]

Det er flere solfordampnings anlegg ved Setúbal i Portugal, Salinas de Janubio på Lanzarote i Spania, på Gozo på Malta og også i Amerika og Asia som for eksempel i India og Samut Songkhram i Thailand.

En av de tradisjonelle metodene for saltproduksjon er å bruke åpne panner. Saltlake varmes opp i store, grunne åpne panner. De tidligste eksemplene på dette dateres tilbake til forhistorisk tid, og pannene var laget av enten en type keramikk eller bly. Senere eksempler ble laget av jern. Denne endringen falt sammen med en endring fra ved til kull.^[7]

På den Danske øya Læsø i Kattegat har det helt tilbake til 1300-tallet blitt produsert salt. I 1481 ble det her produsert ca. 36 tonn tre gange om året. I dag er den eneste saltproduksjonen i større målestokk i Skandinavia ved Mariager Fjord i Danmark, her produceres 70 ton salt i timen.^[8]

I kalde strøk kan man også la vannet fryse saltet ut, isen som dannes er nemlig saltfri, og saltet konsentreres i restløsningen.

På 1500-tallet og fram til utpå 1800-tallet var det mange saltkokerier i Norge. De var lokalisert langs kysten helt fra Trøndelag og til Svenskegrensa. Ute i havet og ytterst på kysten var saltkonsentrasjonen høyere enn inne i fjorden. Når plasser inne i fjordene likevel flere steder ble valgt, var det av hensyn til tilgang til ved og muligheten til transport av saltet.

Den svenske biskopen Olaus Magnus skriver i 1555 i Historia om de nordiska folken om en omfattende saltproduksjon i Norge både til lokalt forbruk og til handel med utlandet.^[9]

En av de store saltproduksjonene foregikk ved Vallø (1739 – 1861), som offisielt hadde navnet Det kongelige norske saltverk, i Tønsberg kommune. Allerede i 1602 hadde kong Christian 4 fått bygget et saltverk på Langøya, det var drev av nederlendere frem til omkring 1635. Også langs Hardanger og Trøndelags kysten er det fra langt tilbake både skriftlige kilder og rester etter saltkokerier. På Svanøy hjalp Hans Nielsen Hauge sin ven Ole Torjussen Svanøe med å starte saltkokeri på øya i 1804. I 1809 var Hauge fengslet, men ble midlertidig løslatt for å starte og forbedre saltkokerier på Sørlandet på oppdrag av myndighetene. Blokaden under Napoleonskrigene hindret import av salt, så Hauges kunnskap om saltutvinning kom til nytte for samfunnet. Hauge fikk anlagt anlegg flere steder som ved Råde, Fredrikstad, Lillesand og Stavanger.^[9][10]

Saltet som ble fremstillet i Norge var ikke av beste kvalitet men grått og grovt, enkelte ganger var også saltinnholdet så dårlig at det ikke egnet seg til å salte fisk. På begynnelsen av 1600-tallet ble det gjort forsøk på å forbedre kvaliteten ved å tilsette sjøvann og en mindre mengde grovt spansk salt og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. Ved Vallø benyttet de en annen metode i 1770-årene, de tilsatte engelsk steinsalt for å øke kvaliteten.^[9]

Salt fra Spania utkonkurrerte det norske saltet på 1700-tallet, men mot slutten av hundreåret var det en forbigående oppgang forårsak av Napoleonskrigene.^[9]

På Jæren har det også vært utvinnet salt med tang som råstoff.^[11]

I 2014 startet Hav snø produksjonen av havsalt på øya Gossen i Møre og Romsdal.^[12]

Saltkokingen i Norge foregikk ved at sjøvann ble pumpet opp i store kar hvor vannet fordampet. Oftest ble vannet pumpet fra 5-6 meters dybde fordi her var saltkonsentrasjonen mer stabil enn ved overflaten. Karene eller saltpannene hadde en stor fordampningsflate. For å unngå regn og snø i saltkarene var det vanlig å bygge tak over dem, enkelte stede ble dette omtalt som saltbuer. Karene var av jern og representerte en betydelig verdi, derfor var det nok først og fremst storbønder og proprietærer som eide dem. Men ofte kunne flere personer gå sammen om å kjøpe et kar og ved til å fyre med.^[10][13][14]

Saltkoking krevde store mengder ved. For å redusere vedforbruket fantes det noen metoder som om sommeren å benytte naturlig fordamping i solen, om vinteren kunne man la sjøvannet fryse for å få bort isen som bestod av ferskvann og enkelte steder brukte man også overrislingssystem. Ved Vallø saltverk benyttet man på 1700-tallet overrisling hvor man i graderhus lot sjøvannet risle gjentatte ganger gjennom et tykt lag med einer-ris og hagtorn før man kokte det.^[10]

Det er mange norske stedsnavn med tilknytting til saltproduksjon. Saltnes, Saltvika, Saltøya, Saltkjel, Salthella og Saltholmen finnes en rekke steder langs kysten, de fleste av disse har forbindelse med saltproduksjon. Saltholmen utenfor Lillesand var et av stedene Hans Nielsen Hauge var med å starte produksjon. Ved Saltnes i Råde kommune, helt opp grensen til Fredrikstad, er det også et sted med navn Saltholmen, helt fra 1300-tallet har det blitt utvunnet salt av sjøvann her. Saltkopp i Tønsberg, Saltøya i Fættenfjorden og Saltbuvik i Blikkengfjorden er andre eksempelet.

• Koksalt
• Halitt
• Salt (kjemisk forbindelse)
• Isoton saltvannsløsning
• Sjøvann
• Saltslette

• Saltsjø
• Vallø saltverk

• Saltmarsjen

• Raade, Gunnar. (15. februar 2009). Salter: utvinning. I Store norske leksikon. Hentet 14. februar 2014 fra http://snl.no/salt%2Futvinning.