William Longespée, 3. jarl av Salisbury

William Longespée Jarl av Salisbury

Født		1176^[1]
Død		7. mars 1226^[2] Salisbury Castle
Beskjeftigelse		Militært personell
Ektefelle		Ela, grevinne av Salisbury
Far		Henrik II av England
Mor		Ida de Tosny
Søsken		11 oppføringer Johan av England Geoffrey av York Henrik den unge konge Hugh Bigod, 3. greve av Norfolk Geoffrey II, hertug av Bretagne Rikard I av England Vilhelm IX, greve av Poitiers Morgan (biskop) Leonora av Aquitaine (familierelasjon: halvsøster på fars side) Johanna av England, dronning av Sicilia (familierelasjon: halvsøster på fars side) Mathilda av England (familierelasjon: halvsøster på fars side)
Barn		med Eleanora: William II Richard Stephen Nicholas Isabella Ella Ela Longespée Ida
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Salisbury-katedralen
Regjeringstid		1198–1226
Våpenskjold

William Longespée, 3. jarl av Salisbury på Commons

William Longespée, jure uxoris 3. jarl av Salisbury^[3] (født ca. 1176, død 7. mars 1226) var en engelsk adelsmann som hovedsakelig huskes for at han kommanderte de engelske styrkene ved slaget ved Damme og for å ha forblitt lojal til kong Johan av England.

Sønn av kongen

Han var en sønn utenfor ekteskap til kong Henrik II av England. Hans mor var ukjent i mange år inntil oppdagelsen av et charter av William som nevner «Comitissa Ida, mater mea» – «Grevinne Ida, min mor».^[4]^[5] Denne Ida ble deretter identifisert som hustru av Roger Bigod, 2. jarl av Norfolk.^[6]

Kong Henrik II anerkjente William sin sønn og ga ham æren, det vil si landgodset, av Appleby, Lincolnshire i 1188. Ti år senere lot hans halvbror, kong Rikard I av England, bli gift med en mektig arving, Ela, grevinne av Salisbury i hennes egen rett, og datter av William av Salisbury, 2. jarl av Salisbury.

I kongens tjeneste

I løpet av regimet til kong Johan var William ved hoffet ved flere betydningsfulle seremonielle anledninger, og holdt flere offisielle stillinger: sheriff av Wiltshire, løytnant av Gascogne, konstabel av Dover og bestyrer av Cinque Ports, og senere bestyrer av Welsh Marches (grenseområdene mot Wales). Han var også kommandant ved kongens walisiske og irske hærtokt i 1210–1212. Kongen skjenket ham også æren av Eye i Suffolk.

I 1213 ledet William en stor flåte til Flandern hvor han erobret eller ødela en stor del av en fransk invasjonsflåte som lå oppankret ved eller i nærheten av Damme. Dette forhindret invasjonstrusselen, men ikke striden mellom England og Frankrike. I 1214 ble han sendt ut for å hjelpe Otto IV av Det tysk-romerske rike, en engelsk alliert, som invaderte Frankrike. William kommanderte høyre ving på den hæren som gikk på et katastrofalt nederlag i slaget ved Bouvines. William Longespée selv ble tatt til fange.

Opprøret mot kongen

Ved den tiden han kom seg tilbake til England var opprøret kokende blant adelen. William var en av de få som forble lojal til kong Johan. I borgerkrigen som ble utløst i året etter at Magna Carta ble signert var William en av lederne av kongens hær i sør. Etter at den franske prinsen Ludvig, den senere kong Ludvig VIII, gikk i land i England som en alliert av opprørerne gikk William Longespée over på hans side. Antagelig mente han at Johans sak var tapt.

Etter at kong Johan var død og Ludvig hadde forlatt England støttet William, sammen med mange andre adelsmenn, saken til Johans unge sønn, nå kong Henrik III av England. Han holdt en innflytelsesrik posisjon i regjeringen mens kongen var mindreårig og kjempet i Gascogne for å sikre den gjenværende delen av de engelske besittelsene på kontinentet.

Død ved forgiftning?

Hans skip hadde nær gått tapt i en storm på veg tilbake til England i 1225 og han tilbrakte en del måneder i tilflukt i et kloster på den franske øya Île de Ré som ligger i nærheten av La Rochelle. Da han til slutt kom tilbake til England døde han kort tid etter i sin festning Salisbury Castle. Krønikeskriveren Roger av Wendover har påstått at han ble forgiftet av Hubert de Burgh, jarl av Kent, og justiciar av England og Irland, og en av de mest innflytelsesrike menn i England under regimene til Johan og Henrik III. Han ble gravlagt i Salisbury-katedralen i Salisbury, Wiltshire, England.

William Longespees grav ble åpnet i 1791. Merkelig nok ble et velbevarte lik av en rotte, som hadde spor av arsenikk^[7] funnet på innsiden av skallen hans. Rotten er i dag utstilt i en kasse på Salisbury and South Wiltshire Museum.

Familie

Med sin hustru Ela, grevinne av Salisbury, fikk han fire sønner og fire døtre^[8]:

William II Longespée (1212?-1250), som ble stundom kalt for «jarl av Salisbury», men han fikk aldri formelt tittelen av grunner som har forblitt uklare;
Richard, kannik av Salisbury;
Stephen (død 1260), som var seneschal av Gascogne;
Nicholas (død 1297), biskop av Salisbury;
Isabella, gift med William de Vesey:
Ella, gift med William d'Odingsels;
Ela Longespée, som først ble gift med Thomas de Beaumont, 6. jarl av Warwick, og deretter ble gift med Philip Basset;
Ida, som først ble gift med Ralph de Somery, og deretter William de Beauchamp.

Referanser

^ Foundation for Medieval Genealogy, fmg.ac, besøkt 28. mars 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Oxford Dictionary of National Biography, oxforddnb.com^{[Hentet fra Wikidata]}
^ jure uxoris, latin for «ved hustrus rett»
^ Vera C. M. (1979): Cartulary of Bradenstoke Priory. Devizes: Wiltshire Record Society Publications. xxxv.
^ Reed, Paul C. (2002): «Countess Ida, Mother of William Longespée, Illegitimate Son of Henry II», The American Genealogist 77 (2002): 137
^ Phair, Raymond W. (2002): «William Longespée, Ralph Bigod, and Countess Ida», The American Genealogist 77 (2002): 279–281
^ Salisbury Cathedral: Unusual Facts & Figures Arkivert 27. mai 2009 hos Wayback Machine.
^ Weis, Frederick Lewis: Ancestral Roots of Certain American Colonists Who Came to America Before 1700. Lines 30–26, 31–26, 33A–27, 108–28, 122–28 & 122A–28.